Aage Andersen: Humlepungen (2009, nettforlaget.no)

Det skjer i Sandefjord by. I et sandefjord-miljø på sandefjordsk. Men samtidig inneholder storryn både historiske forgreininger og internasjonale elementer. Og referansene er globale. Men som kjent; alle kommer vi hjemmefra.

Han er ganske bereist, godt belest og lettere beruset. – Men framfor alt er han en vel befaren politietterforsker. Vi snakker om Georg Ulabrand ved Sandefjord politikammer. Mannen med de blåsvarte ubarberte kinn under det bustete uregjerlige håret og i den åpne grønne, flagrende allværsjakka, vandrer tenksomt gjennom Sandefjords gater.

 

Han stopper opp på Kjærlighetstorget, roter i jakkelomma, finner posen og legger en dobbel dose fishermans friend med mandarinsmak på tunga. Retter blikket, ja søker med blikket, for å få en oversikt – over byen, forbrytelsen og forbryterne.

 

Klokka har passert 03.30.

Han finner en telefonautomat som fortsatt er utstyrt med fungerende innmat. Han løfter røret, trekker et dypt åndedrag og slår åtte siffer. Det ringer mange ganger. Det gjør gjerne det på denne tida av døgnet. Men en grøtete stemmer melder seg.

 

-Eeeeh,hallo? Svalesen.

-Ulabrand.

-Geo?

-Svale!

-Det var da ei hælvetes tid å ringe på – sjøl for purken?

-Vi lever alle i ei hælvetes tid – også bladfykere.

-Brenner det på polet?

-Verre.

-Ok. Din melding.

 

Ulabrand la mobiltelefonen inntil telefonrøret og trykte på tasten for play. Det blei stille i den andre enden. Og stillheten var øredøvende og total de to minutter og seksten sekundene opptaket varte.

Det nærmer seg slutten.

Men det hele begynner med funnet av ei en bmw som står på hodet i Gogsjø. Og inne i bilen sitter ei ung, død jente – naken. Assistent Frank Alonso konstanterer tingenes tilstand. Og omstendighetene vil det slik, at dette blir en sak for Georg Ulabrand.

 

Gert Nygårdshaug: Klokkemakeren (2009, Cappelen Damm)

Tankevekkende og tidstypisk årgangsverk fra Sandefjordsaktuelle Nygårdshaug.

 

Hvor kommer tiden fra?, og hva er det egentlig et urverk måler. Og hva skjer dersom selve tiden går av skaftet? Slike, og beslektede, tilsynelatende utidige spørsmål er det som står på spill i Gert Nygårdshaugs  nye, bevissthetsutvidende  og svimlende spennende bok,  Klokkemakeren.

 

Ethvert urverk, fra vannur og solur til atomur opererer med et fast/objektivt og stabilt grunnlag for sine tidsangivelser. Tidevannet, solens gang eller atomets svingetall eller bølgelengde, alt dette er eksempel på tidsenheter som har ligget til grunn for byggingen av ulike klokker helt i fra urtiden og fram til i dag. I boken Klokkemakeren lykkes forfatteren i å anvende  tidens grunnspørsmål som basis for en svært så underholdende og også samfunnskritisk fortelling. Samtidig presenteres leseren for en både fantastisk og spennende intrige.

 

Pensjonert urmaker Melkior Mussenden er en saktmodig og mann, og lever sammen  med hustruen og matematikklærerinnen Mathilde et forutsigbart liv i på landet, forøvrig helt i samsvar med sine mange antikvariske veggur og presist designede klokker.

 

Men en vakker dag våkner de begge opp til et skremmende syn. Et svart hull i jorden er i ferd med å oppsluke deler av landsbyen, og kirken er allerede borte i bakken.  Samtidig begynner klokkene å oppføre seg merkelig og ustabilt. Noen går saktere, andre fyker i vei, slik, at både dager og timer går i spinn. Når det etter hvert viser seg at hver og en av innbyggerne opplever tidsflyten på sin helt individuelle måte, er krisen et faktum, og landsbylivet med sin innarbeidede rytme faller fra hverandre.

Det svarte hullet i rommet og tiden gir forfatteren uovertrufne muligheter til å belyse en serie med aktuelle samfunnstemaer. Og de ulike maktgruppene, fra prestene til militæret fornekter seg ikke, enten det varsles om dommedag eller ”fremmedfiendtlig” invasjon fra svenskene. Likevel, kritikken er tvisynt og først og fremst framsatt på en humoristisk og elegant sattirisk måte, den blir aldri anmasende. Og tiden går sin skjeve, men tross alt skrevne gang, også i boken, og alt kommer på sett og vis til seg selv til slutt

 

Gert Nygårdshaug er uten tvil en gudbenådet forteller, noe denne nyutkomne romanen bekrefter til fulle. Han er også uten tvil en dikterfilosof og enestående popularisator av ellers temmelig avansert relativitetsteori. Med flere av sine ”fantasiaktige” fortellinger, der tid og sted forvris og forvrenges, ligger han trolig nærmere latin-amerikanske forbilder enn den trauste, norske forfattertradisjon. Så er det kanskje ikke tilfeldig at Nils Gaup i disse dager jakter på sør-amerikanske co-produsenter til Mengele Zoo, Gert Nygårdshaugs store, og av leserne geniforklarte romanverk som nå skal filmes.

 

Klokkemakeren oppsummerer på en glimrende måter essensen av Nygårdshaugs mange og ambisisøse romanprosjekter og grunntemaer, men gjør det på forbilledlig folkelig og, og gjennomført flytende og naturlig vis. I tillegg til  en spennende og fabulerende sivilisasjonskritikk  og miljøskildring, er Klokkemakeren en innsiktfull og empatisk fortelling om en naturnær, men sårbar livsverden,  sjarmerende og lekent dandert, og åpenbart  relevant både  for den eldre garde og forfatterens mange unge lesere.

 

Gert Nygårdshaug prøver gjerne å gjøre alt på en gang i sine bøker, og i denne boken klarer han det. Klokkemakeren er en smaksbombe for bokganen -  den er allerede av klassisk  kvalitet, trygt tappet og plassert mellom årets bokpermer, men med langvarig lagringspotensiale:  Årganglitteratur av edelt merke!

 

Jan Mehlum: Madrugada (2009, Publicom)

Jasmin er ung, vakker - og redd. Hemmeligheten hun bærer på, er uutholdelig. Aller mest redd er hun i timen før dagslyset bryter fram. Det er da de kommer.

Iranske Jasmin har bosatt seg i Tønsberg. Med hjelp fra advokat Svend Foyn forsøker hun å få permanent oppholdstillatelse, men før søknaden er ferdigbehandlet, forsvinner hun brått og uforklarlig. Det eneste sporet hun etterlater seg, er en nøkkel.

Madrugada er en frittstående, besettende og dagsaktuell kriminalroman fra Rivertonprisvinner Jan Mehlum.

 

Gunnar Ringheim: Svalestup (2008, Publicom)

Thea Takle er en ung, ambisiøs journalist som gjør et scoop da hun får en overgriper med på å møte offeret sitt på direkten i Redaksjon 21. Det går imidlertid ikke helt etter planen da offeret benytter anledningen til å hevne seg på overgriperen under debatten, med Viggo Johansen, Knut Storberget og det norske folk som vitner. Thea havner midt i rampelyset, men fortiden innhenter henne.

I en handlingsdrevet historie lagt til pressemiljøet, tar Gunnar Ringheim tak i problemstillinger som overgrep mot kvinner, vennskap og sårbarhet i røffe mannsmiljøer, rettssikkerhet for mistenkte og ikke minst etikkens kår hos medienes fotfolk og store og små sjefer.

Svalestup røper Ringhems inngående kjennskap til presseyrket og ulike redaksjonelle miljøer i hovedstads- og lokalaviser, men avtvinger også i sin omfangsrikhet følgende spørsmål:

- Hva i all verden får en mann som skriver og skriver i arbeidstida til å bruke fritida på å skrive sin første roman? Og det i den modne alder...

- ...av 54? avbryter Ringheim med en blyg latter, og fortsetter:

- Jeg tenkte at det ville være morsomt å se om jeg klarte å bruke noe av det jeg har opplevd som journalist i en fritt diktet historie. Tidligere, i noen dokumentarbøker, har jeg prøvd å dramatisere litt og brukt enkelte litterære virkemidler som ligger utenfor journalistikken. Nå hadde jeg lyst til å se om jeg klarte å frigjøre meg litt fra faktaorienteringa og fullføre en roman.

Les resten av intervjuet på Dagbladet nett.

 

Kurt Aust: Hevnens Alkymi (Aschehoug, 2009)

Even Vik er overvåket. Uansett hvor han er og hva han gjør har brorskapet De usynlige brødre kontroll over hans bevegelser. Gjennom trusselbrev forlanger de at han løser koden i en gammel matematisk-alkymistisk skrift fra Isaac Newton, ellers vil det gå ut over Evens sønn, Stig. Problemet for matematikeren Even Vik er at han ikke finner noe fornuft i Newtons gamle tekst.

Desperat slår han seg sammen med enken Aloysia LaTour. Hennes mann ble drept to år tidligere av De usynlige brødre. Even og Aloysia forsøker å sette ansikt og navn på den usynlige fienden for på den måten å komme dem inn på livet og uskadeliggjøre dem. Med utradisjonelle midler starter de en Davids kamp mot Goliat. Brorskapet straffer dem nådeløst og viser sin makt: Aloysias beste venn blir spikret til en vegg og drept. Even våkner opp på sykehuset etter en overdose, anklaget for mordforsøk på sin eneste venn.

I sykesengen skjønner Even at et sentralt medlem av det usynlige brorskapet befinner seg i hans nærmeste krets. Men hvem er det? Svaret finner han i Oslos nye kulturelle storstue, Operaen, på åpningskvelden mens hele landets øyne hviler på bygningen.

 

Egil Birkeland og Bjørnar Pedersen: Døde Ting (2008, Aschehoug)

Et svart skall var alt som sto igjen etter den tre etasjer høye leiegården. Fortauet var sper­ret av, og fire kraftige tømmer­stokker støttet opp fasaden så den ikke skulle rase ut. Et glimt av våt morgensol fikk hele ruinen til å glinse. Den beske stanken av tjære, sot og gammelt, fuktig murverk var fortsatt merkbar. Jeg parkerte på den åpne rivningstomta midt imot. Det var snart ikke flere hus igjen i den korte blind­gata (...)

 

Sett at jeg har en by­gård som jeg gjerne vil kvitte meg med, sa jeg til den nedduggede frontruta med nasal eiendomsmegler­stemme. En gammel, for­fallen, mer eller mindre ubruke­lig leiegård. Står bare der nede og koster meg penger, full av hus­okketu­panter og narkopetika. Midt i Oslo sentrum, Grøn­land er jo det nye Grüner­løkka, vetu. Så hvorfor river jeg den ikke bare og byg­ger nytt? Er det fordi jeg ikke har lyst til å kaste bort penger på å få et firma til å gjøre det for meg?

 

Da er du pokker så gjerrig, svarte jeg. Og ganske kørka. Men hva om du har lyst til å rive, og ikke får lov? Hva om en eller annen idealistisk kultur­histori­ker­­fjott, som tror at vi kan leve på kunst og lyrikk og klas­sisk musikk, har bestemt seg for å frede skiten bare fordi Edvard Føkking Munch bod­de der i fjorten dager for hundre år siden?

 

Jeg satte Potemkin i gir og svingte ut i den glemte tverrgata. Det fantes tross alt en grense for hvor halvhjertet det gikk an å bli.

 

Bertil Jøreng: Det farlige vannet (2009, Gumbotronic)

Etter en dramatisk sabotasjeaksjon den 20 februar 1944, ble jernbanefergen Hydro sprengt og gikk ned på 430 meters dyp i Tinnsjøen utenfor Rjukan. Ned i dypet forsvant også det dyrebare tungtvannet som tyskerne ville frakte til hjemlandet for å vinne atomkappløpet.
Parallelt med utviklingen av det anrikede vannet, gjør den 18 år gamle Bent Eide en fantastisk oppdagelse mens han arbeider i fritida på Vemork kraftstasjon.

 

Skjebnen vil at han reiser med fergen den skjebnesvangre dagen i februar 1944. Han omkommer og tar med seg hemmeligheten sin i døden. En kunnskap som ville forandret verden. Noe som ville startet en ny tidsregning og gitt konsekvenser for deg og meg. Etter 2.verdenskrig var ingen på kloden i nærheten av Telemarkguttens ideer. Men i 1976 kom Song Shu fra landsbygda utenfor Seoul i Korea for å arbeide på bilfabrikken Hyundai. Med nye amerikanske datamaskiner gjør han en epokegjørende beregning som gjør sjefene hans urolige. En dag forsvinner plutselig koreaneren.

 

Våren 2006 rydder Hans Dönitz loftet sitt i Stuttgart for å flytte inn i nytt hus. I en pappeske tilhørende svigerfaren sin ligger det to gamle kladdebøker. Han viser innholdet til sin berømte fysikervenn og starter uvitende et dødens kappløp. Jakten på Bent Eides familie og oppfinnelse ender der hvor alt startet.
Telemark blir på ny tumleplass for dramatikk som får verdensfokus.

 

Øystein Runde: Soga om Olav Sleggja (2009, Samlaget)

Øystein Runde (29) har gått i barndommen. Noregs barndom.

Kvar kom statskirka frå? Korleis fekk Noreg dei "norske verdiane" som vi i dag insisterer på at innvandrarane må lære, men som ingen tør å formulere?
Øystein Runde, fleire gonger prisvinnande teikneserieskapar frå Sunnmøre, fekk det for seg å sjekke dette.

 

Tidlegare har Runde samarbeida med Kristopher Schau om den kvalmeframbringande familiehorror-serien Margarin, gitt ut ei bok med berre fyrstikkmenn i på Gyldendal, og skrive manus til De Fire Store, ein teikneserieroman om Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lies hemmelege karriere som spesialagentar.

 

Runde gjekk tilbake til den første kongen som for alvor førte statskirka inn i landet, og fann Olav Tryggvason, ein skurk så spektakulær at det måtte bli ei heil bok.

Tryggvason tvang eit rør ned i halsen på ein mann, jaga ein slange ned i røret, og venta til slangen åt seg ut," seier Runde. "Historikaren Johan Hovstad oppsummerer norsk kristning som prega av ein "brutalitet som saknar sidestykke i Europa". Kvifor var Tryggvason så grusom? Kva var motoren hans? Men det er ikkje sånn at religionane vikingane hadde før Tryggvason, med menneskeofring og blodhevn, var noko å skryte av heller.

I vikingserien Soga om Olav Sleggja får vi møte ein viking som er like sta som kongen. Den fiktive vikingen Olav Sleggja sitt liv går som ei parallellhistorie til Tryggvason.

 

Torkil Damhaug: Døden ved vann (2008, Cappelen Damm)

Liss lever et utsvevende liv i Amsterdam, men kaster seg på flyet hjem når hun får vite at søsteren er forsvunnet. I Oslo leter hun fortvilet etter svar på hva som har skjedd. Men blant dem hun møter finnes én som er villig til å drepe for å hindre at sannheten om søsterens grusomme skjebne kommer fram i lyset.

 

Døden ved vann er en spenningsroman om å gå over grenser, om å bli innhentet av fortiden, om barnet som søker ømhet og omsorg, og møtes med begjær.

 

Bente Damhaug: Tango (2008, Koloritt)

Med KGB-oberst Leo Dubinz hakk i hæl, lander Stasi-agent Renate Schneider i Buenos Aires for å treffe datteren Kristin som hun ikke har sett på 18 år. Dubinz har nær kontakt med norsk etterretningsvesen og begge jakter for å oppspore Renate.

 

Bakteppet er at 200 kg gull forsvant fra Norges Bank 9. april 1940 i forbindelse med den kjente gulltransporten og som Renate er sikker på ligger gjemt og nesten glemt i Østmarka utenfor Oslo. Hun har både kart og kode på stedet. Datteren Kristins kjæreste, en argentinsk legestudent, blir bortført under en demonstrasjon på Plaza de Mayo i Buenos Aires med Kristina som øyenvitne.  Fortellingen fører oss på en dramatisk flukt fra Argentina fra regnskogen mellom Paraguay og Argentina – for å komme tilbake til Norge, via Sverige, over Svinesund og kanskje til gullet …

 

Boken har fått glimrende anmeldelser. Aftenposten skriver: ”Etter den lekkert gåtefulle avslutningen å dømme, er det duket for en triologi”.

 

”Tango” er en oppfølger av Bente Damhaugs første bok ”Gull” hvor historien bygger på Gulltransporten og hva som skjedde. Her møter i Stasi-agenten som forelsker seg i den norske soldaten Eilif fra Lillestrøm. Han blir også forelsket i kvinnen som har sans for både kjærlighet og forretninger. I bakgrunnen finner vi KGB, norsk etterretnings agenter… og gullet. ”Fartsfyllt og spennende om storkrig og menneskeskjebner. ”Gull” er både livfull og spennende, stor skriveglede”, skrev Aftenposten om ”Gull”.

 

…og den siste boken i triologien om gullet er under planlegging.